Lysestaken tok fyr: – Vi skal faen ikke miste huset!

– Jeg er veldig glad for at vi sitter her vi sitter i dag.

Slik oppsummerer Edith Lorentzen følelsene etter brannen i stua i desember.

På Lyngvær i Lofoten ligger huset hennes – stort, lunt og fullt av minner. Gjennom vinduene kan man se snøstormen danse mellom de ellers høyreiste fjelltoppene som rammer inn kystlandskapet. Det er et hjem som oser av varme og trygghet. Et sted å søke ly når vinterstormen raser utenfor, slik den gjør når vi besøker Edith.

Men rett før jul holdt det på å gå galt.

Glemte å slukke lyset

Mandag 22. desember er Edith og sønnen Remi invitert på lutefisk hos naboen. Lutefisklaget er en fast tradisjon – en kveld med latter, gode samtaler og førjulsstemning. Remi, som til daglig bor i Tromsø, er hjemme på besøk.

Det var gaver som skulle tas imot, klær som skulle skiftes og en middag de ikke ville komme for sent til. Men i det lille førjulskavet ble en detalj glemt: lysestaken som sto tent på stuebordet.

– Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg klarte å glemme det, men det beviser at sånt kan skje, sier Edith.

De går den korte veien bort til naboen. Huset står igjen stille og mørkt - bortsett fra flammen som fortsatt brenner i stua.

Telefonen som endret alt

Et par timer senere ringer telefonen. Det er Verisure.

– En dame forteller meg at «det går en alarm hos deg», forteller Edith.

– Og jeg tenkte ikke brann i det hele tatt, jeg tenkte innbrudd, fortsetter hun.

Men det er ikke noe innbrudd.

Lysestaken har brent helt ned. Flammen har fått tak i bordpynten, røyken steg, og brannalarmen er utløst. På alarmstasjonen kan operatøren se flammene vokse gjennom kameraet i innbruddsalarmen.

– Hun sier at «det er ikke innbrudd, det er brann». Og da får jeg hetta, forteller Edith.

– Vi skal faen ikke miste huset igjen

Remi står like ved når beskjeden kommer. Begge forstår alvoret umiddelbart. De drar på seg skoene og løper tilbake mot huset.
– Jeg tenker på det mange ganger, den samtalen jeg hadde med det mennesket på telefonene da jeg gikk opp bakken til huset. Det at hun kunne si «jeg ser at det er mellom stolene dine på bordet det brenner», mimrer Edith.

For Remi er informasjonen avgjørende. Han vet nøyaktig hvor han skal.

Men dette er ikke første gang familien står i en slik situasjon.

For litt over 20 år siden slo lynet ned på den samme tomten. Strømledningene inn til huset ble bokstavelig talt fritert – og huset brant ned til grunnen. Familien mistet alt.
Minnet sitter fortsatt i kroppen.

– Vi skal faen ikke mistet huset igjen, utbryter Remi, og piler mot morens bolig.

Han handler raskt. Får med seg lysestaken og den brennende bordduken ut, kaster det i snøen. Flammene slukkes.

Det som kunne blitt en total katastrofe, endte med svimerker i bordplaten.

Huset står fortsatt.

Så for seg det verste

Når adrenalinet legger seg, kommer også følelsene.

– Jeg tror jeg gråt og sa «gud, jeg er glad jeg har Verisure, for ellers hadde jeg vært fri for hus, mimrer hun med brukket stemme og en tåre i øyekroken.

Hun vet hva utfallet kunne blitt.

– For jeg vet hva utfallet hadde vært hvis ikke, og det ønsker jeg jo ikke ..., fortsetter hun.

Selv om hendelsen har gitt henne en støkk, har vissheten om at alarmen fungerte gitt en ny ro.

– Det er en lettelse å vite det at man kan føle seg trygg. Jeg tror ikke jeg hadde klart å sove på nettene etterpå hvis det ikke var for at jeg hadde Verisure.

Kommer med oppfordring til eldre: – Skaff dere Verisure!

I dag er Edith tydelig når hun snakker med venner og bekjente.

– Jeg sier det til alle jeg kjenner, og spesielt til eldre. Skaff dere Verisure! Det er ikke bare en alarm mot brann og innbrudd, men også en sikkerhet hvis du blir syk hjemme, bedyrer hun.

Hun sikter til SOS-knappen som er innebygd i Verisure-komponentene. Med ett trykk kan alarmstasjonen koble seg direkte inn og forsikre seg om at alt står bra til, og kontakter nødetater ved behov.

– Jeg har fortelt mange av mine seniordansevenner om hvor godt det var å ha Verisure, sier Edith.